Dag 1
"Welcome to Gaza"
Det er merkelig stille på den israelske kontrollterminalen Eretz på veg inn til Gaza. Etter passkontrollen ser jeg ikke et menneske, selv om jeg er nøye overvåket av videokameraer. Bildene av meg sjekkes på dataskjermer av israelske militære. De sitter flere etasjer over bakken på kontorer med store vinduer som gir utsyn mot all aktivitet nede i den nyvaska terminalbygningen. Nede på gulvet må jeg gjennom en trang jerngrind, en manuell svingdør som har fire trange båser med plass til ett menneske i hver. Når en grønn lampe lyser over meg går jeg inn i den ene båsen, og puffer jerngrinda forover sånn at jeg kommer meg ut på den andre siden. Etter noen meter er jeg inne i en lang smal korridor med grått gulv og høye grå vegger. En korridor som får meg til å tenke på nattlige mareritt, hvor jeg løper panisk gjennom en mørk tunnel uten ende. Men denne korridoren - på grensa mellom to folk - har heldigvis en slutt langt der framme: En hvitmalt stengt port. Jeg er alltid nervøs foran denne porten: Hvor lenge må jeg vente før porten åpnes? Det avgjør en israelsk militær som jeg ikke ser. Jeg puster lettet ut når porten åpnes automatisk rett foran øyene mine. Jeg kommer ut i friluft, hører fuglesang og føler meg ikke helt alene lenger. Rundt meg ser jeg høye grå betongmurer med piggtråd og vakttårn med sota mørke vinduer. Det er ingen mennesker her heller, kun fugler og duften av sommer. Så hører jeg at porten bak meg lukkes. Foran meg venter en ny stengt port. Jeg er innestengt i friluft, som i en luftegård i et fengsel. Klaustrofobisk. Jeg får lyst til å rope: "For Christ sake, get me out from here!". Men jeg roper ikke. Nok en gang åpnes porten foran meg, og jeg er inne på palestinsk side. "Welcome to Gaza".
Dag 2
Dag 2
I kveldsmørket blir jeg hentet i en varebil hjemme i Gaza. Uten gatelys er det bekmørkt ute. Sjåføren kjører ned mot stranda og nordover på støvete humpete veier. Det er få mennesker ute, men plutselig ser jeg to væpna, unge menn i grønne uniformer i vegkanten. - Jeg kaller dem bare for maskiner, sier sjåføren om de unge mennene fra Quassam-brigadene: Hamas militære ving. De er trent til å drepe på ordre, og har vært ute på nattlige patruljer i åtte måneder nå, forteller sjåføren. Jeg lukker øra og vil ikke høre mer om krig i dag, for nå skal jeg på fest. 54-årige Anton har invitert palestinske venner for å feire at sønnen Machmood er ferdig med studiene. Det skjer i et sommerhus fem kilometer fra grensa til Israel. Gjestfritt er også jeg invitert etter et intervju samme dag. Vel framme forundrer det meg at bare menn er til stede på festen. Dessuten serveres ingen alkohol, men slik er tradisjonen i Gaza. Vin og sprit får du bare i noen private hjem. Eldre karer, dvs. oss over 45 år, sitter i en sirkel på hvite plastikkstoler, mens ungdommene har samlet seg inne i huset. Mye prat, høy latter, heftig kjederøyking og god,feit palestinsk mat. Festarrangør Anton er gresk-ortodoks kristen, men de fleste vennene hans er muslimer. – Vi kristne er en del av det palestinske samfunnet på like linje med alle andre, sier Anton og får bekreftende nikk fra karene i sirkelen rundt. Så dreies praten inn på fotball. "Real Madrid" er favorittlaget i Gaza, og en fotballtrener forteller meg om vennskapssamarbeidet med Tromsø. Han lurer på om Tromsø IL er et topplag i Norge, og jeg må avsløre at jeg ikke følger med på norsk fotball. Det har karene på festen vanskelig for å forstå. Det vi derimot forstår er at mannfolkprat og latter renser opp i sjela - uavhengig av kulturforskjeller og landegrenser. Høyt over oss flyr en drone på den mørke nattehimmelen, men ingen bemerker det, for i kveld vil vi alle spøke og le.
Dag 3
Dag 3
Jeg drikker jordbærjuicen min alene på hotellet Al Deira ved stranda i Gaza. Det er ingen internasjonale overnattingsgjester på hotellet, og kun meg i restauranten. Fra det enslige bordet mitt ved vinduet har jeg utsyn over et blått, bølgende Middelhav. Det slår meg at langt flere restaurantbord står tomme i Gaza nå enn i fjor. Dessuten er det færre biler, men flere esler i gatene. Folk flest har økonomiske problemer etter at militærregimet i Egypt har ødelagt Gazas livlinje til utenomverdenen: De underjordiske tunnelene. Hittil skal 1580 tunneler være rasert. Dermed kommer det ikke bygningsmateriale inn til Gaza, og tusenvis av arbeidere har mistet jobbene sine. Også Hamas-myndighetene er i økonomisk krise, og klarer kun å utbetale halv lønn. Fra israelsk side i nord er det "bussiness as usual". Blokaden fortsetter på åttende året, kun forbruksvarer slipper inn, (inkl. bensin til 12 kroner literen), samt noe bygningsmateriale til FN-prosjekt. Isolasjonen er likevel verst. Smeller det nå er jeg innestengt frem til søndag. Grensekontrollen inn til Israel er stengt for utlendinger 2,5 døgn hver helg, mens palestinere flest aldri slipper ut denne vegen. Unntaket er noen hundre VIP'er og pasienter som skal til behandling ved israelske eller jordanske sykehus. Og grensa i sør til Egypt, den er hermetisk lukket. Vel, med ett unntak: 2-3 dager i slengen, kanskje en gang i måneden eller hver 6-7 uke åpner Egypt grensa for Gaza-innbyggere som har fått innvilget utreisetillatelse. Minst 10 000 står på venteliste og hvis du er blant de utvalgte, så får du ett døgns reisevarsel. Bibelordene: "Gjør døren høy, gjør porten vid" har fått nytt innhold for meg her i Gaza.
Dag 4
Dag 4
På gulvet foran meg slår avgangselever seg løs i den palestinske dansen "Dabka". Jeg er på avslutningsseremoni for elever som er ferdig med tolv skoleår ved katolske "Holy Family School" i Gaza. Selv om denne skolen drives av den katolske kirken er ni av ti elever muslimer. I Gaza er alle palestinere – uavhengig av religiøs tilhørighet. Når den palestinske nasjonalsangen avspilles fra et sprakende høyttaleranlegg reiser alle seg og står stille – i andektighet. Bare jeg og to tv-fotografer springer rundt for å ta bilder. I offisielle taler fra podiet vektlegges den palestinske nasjonalfølelsen. - I dag feirer vi også samarbeidsavtalen mellom PLO og Hamas. Som palestinere har vi alle ett mål, en felles kamp, en uavhengig nasjonalstat, sier læreren Abdulla Jouda med en stemme som når frem til bakerste stolrad. Så leser to elever religiøse tekster fra Bibelen og Koranen. Det slår med hvordan hvert eneste offisielle arrangement i Gaza også er en nasjonal begivenhet, enten det er åpningen av en ridebane, en volleyballklubb eller en avslutningsseremoni for studenter. Slik er virkeligheten når et folk mangler en nasjonalstat. Men når diplomene er utdelt og elevene danser "dabka" feirer de at tolv års skoleslit er over.
Dag 5
Dag 5
Plutselig får jeg bruk for lyset hodelykta mi. Klokka er 22, strømmen går, det blir bekmørkt og jeg er på do på en strandrestaurant uten aggregat sør i Gaza. Litt forfjamset finner jeg vegen tilbake til kafebordet hvor tre karer på min alder ler godt. Jeg drikker kaffe med en TV-produsent, en forretningsmann og en dokumentarfilmskaper. Kun rødglødende glør fra sigaretter, det dimme lyset fra mobiltelefonene og månen lyser opp i bekmørket. Karene forteller meg at strømmangel er hverdagsliv i Gaza. Elektrisiteten er åtte timer på og åtte timer av. Folk må planlegge matlaging og klesvask etter når på døgnet Gaza har strøm. For meg er dette en midlertidig tilstand å fortelle hjem om. For fedrene rundt meg forverrer det hverdagsliv og familieliv. Jeg blir frustrert og ber om en røyk for å spre litt mer lys fra ei glo i nattemørket.
Dag 6
Dag 6
-Mens bomber og raketter slo ned rundt oss ba vi kontinuerlig til Jesus om å beskytte oss, forteller Konstantin til meg over en kaffikopp på en restaurant i Gaza. Den lune, rørslige karen i 30-åra blir alvorlig når han forteller om Israels bombeangrep mot Gaza under krigen "Operasjon tungt bly" for fem år siden. Hver morgen gikk han og kona i tolv minutter fra hjemmet sitt til arbeidsplassen i et medieselskap, mens de ba høyt til Jesus om beskyttelse, og holdt hverandre I hendene, slik kjærestepar gjør. De var nødt på jobb, og i krig visste de at prisen for en slik "spasertur" kunne bli døden. – Jeg og kjæresten min hadde ikke bil, og vi valgte å gå fordi vi ikke ville ikke ta med oss en drosjesjåfør inn i døden, sier Konstantin. Han en av 1300 kristne i Gaza. Mange av dem kan føre slektsrøttene sine tilbake til Jesu tid. Sjelden har jeg møtt en mann med en så sterk tro som Konstantin. - Jeg identifiserer meg med Kristus fordi han led med undertrykte mennesker. Som palestiner lider Jesus med mitt folk på grunn av uretten som den israelske staten utsetter oss for gjennom kriger og blokade, sier Konstantin. Han ønsker seg en palestinsk stat bestående av Gaza, den okkuperte Vestbredden og med Jerusalem som en internasjonal FN-sone for kristne, jøder og muslimer. Den rolige karen vedgår at også han kan bli redd i krig. Da er det ekstra godt med en trygg, rolig kone med en levende tro. "Husk, kjæresten min: Jesus er hos oss, Jesus er hos oss", sier hun når bombene faller.
Dag 7
Dag 7
Jeg tar bilder av en rusten fiskebåt som har sand under kjølen i Gaza. Det er som om båten er hevet på land. Palestinske fiskere jeg snakker med har mistet gløden i blikket etter mange år med blokade og isolasjon. Båtene deres kan ikke gå lenger enn 3 nautiske mil (ca 5 km) ut fra Gazas strender. Hvis palestinske fiskere krysser denne grensa, er israelske patruljefartøy klare til å skyte varselskudd. I følge Osloavtalen skulle palestinerne ha en fiskerisone på 20 nautiske mil utenfor Gaza. Israel har ensidig bestemt at denne sona skal være på 3 nautiske mil, - en grense som iblant økes til det dobbelte. Jeg ser utover det vakre Middelhavet og føler meg innestengt, selv om restauranten jeg sitter på bærer det hjemlige navnet "Roots". Jeg savner niesa mi i Norge. "You forgot this", sier kelneren og gir meg mobiltelefonen min som jeg har glemt igjen ved et annet bord. Det får fram smilet og livsgleden hos oss begge.
Dag 8
Dag 8
Jeg er på boklansering ved fiskerihavna i Gaza city. Det er overskyet norsk sommervær med en mild bris som rusker i året. Den unge forfatteren Eyad El Balawy (31) deklamerer dikt fra en ny poesisamling han gir ut sammen med to kolleger.Jeg er eneste utlending blant mange tilhørere, og selv om jeg ikke kan arabisk hører jeg at diktene er musikalske, rytmiske og poetiske. Som et vakkert musikkstykke. I følge muslimsk tro snakker alle arabisk i Paradis - det er Allahs språk. Mens Eyads varme stemme når frem tll bakerste stolsete gjennom høyttalerne, småprater folk litt seg imellom. Noen kommer sent, mens andre går tidlig. Det røykes og les. Ting er ikke så høytidelig her som på en norsk boklansering. Det passer meg utmerket, men likevel føler jeg meg som en fremmed, helt til Eyad setter seg ned ved siden av meg etter diktopplesingen. Han har invitert meg hit etter et intervju i slutten av forrige uke. – Kjetil, you are alone, but here in Gaza you have many families, sier Eyad. Mens israelske F-16 flyr høyt på himmelen over oss, oversetter han ett av diktene sine til engelsk for meg:
"Butterflies comes in April/and goes in September/ Would you please tell me from where/ you bring the butterfly/ On your hair/ in December? "
Dag 9
Dag 9
Jeg ser meg nøye for når jeg vandrer gjennom trange smug i flyktningebosettingen "Beach Camp" i Gaza. Regnet danner sølepytter og vanndammer på bakken. Fra kloakk-kummene renner det over med møkkete vann. Kloakksystemet her er så gammelt at 100 000 palestinske flyktninger må finne seg i at det lukter ekskrementer på regnværsdager. Jeg spør en seksbarnsfar med fotsid hvit kjortel, sandaler og svart, trimmet helskjegg om hvordan det er å bo her inne imellom de trange smugene. Han svarer med å smile og slå ut med hendene. Jeg tenker på denne mannen når jeg senere samme dag sitter på en fortauskafe i Gaza sentrum, fem minutts biltur unna "Beach Camp". Jeg drikker min lemonadejuice og røyker søt vannpipe mens jeg lytter til Amy Winehouse fra høyttaleranlegget. Det er som å sitte på en fortauskafe i Oslo eller London. Hit kommer folk som fortsatt har råd til en kopp kaffi, en lunsjrett eller en jordbærcocktail. Jeg tenker at Gaza er kontrastenes by på godt og vondt. Takk Gud for at disse kontrastene er mer enn bare elendighet.
Dag 10
Dag 10
Jeg kjøper en liter "Sprite" og noen pakker med salte kjeks hos en handelsmann i Gaza by. Det gjelder å drikke sitronbrus og spise lett når magetrøbbel og feber slår til. Prisen for herligheten er 5 shekel, dvs ni norske kroner. I tillegg tar butikkeieren fram en tyggegummipakke fra hylla og gir meg gratis. – Welcome to Gaza, sier han og smiler bredt. Sånt fjerner magesmerter og feber mye raskere enn Ibux.
Dag 11
Dag 11
Ferske, saftige frukter en lørdagskveld i Gaza. God helg:-)
Dag 12
Dag 12
Jeg visste knapt at det fantes kristne i Gaza da jeg kom hit første gang i 2009. Blant de første jeg møtte var Suhaila Tarazi (bildet), direktør ved det kristne sykehuset Al Ahli Arab Hospital. Siden har jeg truffet "jernkvinnen med det store hjertet" flere ganger. Suhaila har rokket ved mine forestillinger om hva det vil si å tilhøre en minoritet i Gaza. - Jeg er palestiner med arabisk språk og kultur. Jeg har de samme rettighetene og pliktene som alle andre i dette samfunnet. Jeg ønsker en selvstendig palestinsk stat. Når Israel bomber Gaza, rammer det meg akkurat som mine muslimske brødre og søstre i troen.
- Men, men, men,…surrer det rundt i hodet mitt, før jeg får formulert oppfølgingsspørsmålet: Se på hva som skjer i Syria, i Egypt, i Irak. Opplever du ikke diskriminering her inne, fordi du er kristen?
-Ser det sånn ut? Jeg bærer korset mitt i halsgropa med stolthet og handler på markedet som alle andre. Personlig har jeg ikke opplevd trakassering på grunn av min tro. Som et kristent sykehus har vi et godt samarbeid med Hamas-myndighetene. Dere i Vesten må slutte å fremstille oss kristne som forfulgte ofre, enten vi bor på Vestbredden eller i Gaza. Vær heller stolte av at vi tilhører urkirken og vis solidaritet med oss som palestinere. Og når dere besøker det hellige land kom og snakk med oss også. Da føler vi oss ikke så alene, sier Suhaila. Hun er stolt av å kunne føre slektstreet tilbake til de første kristne. Forbildet hennes er Jesus Kristus som hjalp mennesker i nød
Dag 13
Dag 13
Solnedgang i Gaza.
Dag 14
Dag 14
Turistguiden spar bort rød sand sånn at en vakker mosaikk kommer til syne. Jeg er på sightseeing blant kirkeruiner i småbyen Jaballya nord på Gaza-stripa. Mosaikken jeg lar meg blende av, er en del av kirkegulvet på "Jaballya Church" som ble bygget i år 444 etter Kristus. Gaza var blant de første sentrene i kristenheten, ved siden av Jerusalem og Bethlehem. Akkurat som Jesus, Jomfru Maria og Josef stoppet i Gaza på veg hjem etter landflyktigheten i Egypt, så har Gaza gjennom historien vært et stoppested for kristne pilegrimer på veg til Jerusalem. Kirkeruinene jeg besøker fungerte som et herberge for pilegrimer, ettersom det kun er 10 mil fra Jaballya i Gaza til den hellige stad. På 200-tallet bodde kristne munker i huler i dette området, mens de viet livet sitt til å hjelpe Gazas fattigste. Disse huleboerne ble kalt for ørkenfedrene, og jo skitnere og mer ustelte munkene var, jo bedre var det, forteller kirkehistorien.
En av de eldste kirkene som fortsatt er i bruk, ja, den ligger i Gaza. St. Porphyrius-kirken stod ferdig i 431. e. Kristus. Der feirer jeg høymesse hver søndag morgen sammen med Gazas-gresk-ortodokse kristne. Slik gudstjenester har vært feiret på akkurat dette stedet hver søndag i nesten 1600 år. Den gresk ortodokse kirken tar seg av vedlikeholdet av St. Porphyrius- kirken, mens lokale myndigheter tar vare på kirkeruiner i Jaballya og i Nuseirat lenger sør på Gaza-stripa. Med mine vestlige fordommer intakt forundrer det meg hvor profesjonelt og varsomt et kristent minnesmerke tas vare på i et muslimsk samfunn. Men både muslimer, kristne og jøder tror på den samme stamfaren Abraham, så hvorfor ikke?
Dag 15
Dag 15
Abu Muhammed heter drosjesjåføren som passer på meg i Gaza. Han er altmuligmannen som hjelper meg med det meste. Han skaffer meg de gode bakervarene, han kjenner blomsterhandlerne, og vet hvor jeg får byens beste ovnsbakte pizza til en billig penge. Abu Muhammed er også en god "beskytter". Skulle jeg komme ut for trøbbel er Abu Muhammed på pletten og fikser ut. I starten syntes jeg han virka litt skummel, - brunbarka, korpulent og ubarbert som han er, Men jeg har blitt kjent med drosjesjåføren min som en rolig, snill mann som elsker kona og barna sine. Han snakker litt engelsk som han har plukka opp fra utenlandske passasjerer. En dag viste han meg alle visittkortene fra nordmenn han har kjørt på i Gaza. Blant dem er fb-vennene (Odd) Karsten Tveit, Yngvil Mortensen og Gudrun Bertinussen, så Abu Muhammed hilser så mye hvis dere leser dette. Han forteller at det er tøffe tider i taxiyrket nå. Også de utenlandske passasjerene har blitt færre. Handelsblokade og isolasjon med påfølgende økonomisk krise, er grunnen. Derfor er Abu Muhammed klar til å rykke ut fra 6 om morningen til midnatt for å tjene penger. I går kveld ringte han meg 6-7 ganger uten å få svar. Hm. Var Abu Muhammed ute etter å mase om en ny drosjetur? Jeg lurte på det, så jeg spurte ham rett ut. Neida, han ville bare høre hvordan det gikk med mageproblemene mine. Når Abu Muhammed ikke fikk svar på mobilen min ble han bekymret. - Why didn't you answer? spurte han en smule irritert da vi møttes i formiddag . Jeg fortalte at jeg hadde besøkt en familie i landsbyen Deir El Balla, og at mobilbatteriet mitt var gått tomt. – Sorry, i didnt mean to make you nervous, sa jeg. – No problem, svarte Abu Muhammed. Han ser løsninger der andre ser problemer. Og han svarer "No problem " enten han mener "ja" og "nei" . I kveld henter han meg foran hjemmet mitt. Presis – alltid på minuttet. Det er heller ikke noe problem for drosjesjåføren Abu Muhammed.
Dag 16
Dag 16
Lovsangen runger gjennom møtelokalet til baptistkirken i Gaza. Det føles som å være på et kristent møte i pinsemenigheten i Ålesund. Fra første rad til bakerste stolsete reiser folk seg opp og løfter hendene i været for å prise Jesus. Mange lukker øynene. Det er den samme inderlige bønnen som på et lovsangsmøte hjemme. Endatil stolene er de samme som jeg har sett på norske bedehus. Myke seter i brunt polstra tøy, som matcher de lysebrune blafrende gardinene. Men jeg er altså i Gaza, - ikke på et vekkelsesmøte på Sunnmøre. Her møter jeg Abu Issa. Han forteller meg at baptistkirken har femten medlemmer, men at også katolikker og gresk-ortodokse kristne kommer hit. Derfor er det gjerne 70-80 personer på søndagsmøtene. Ikke dårlig, det, når den kristne befolkningen kun teller 1313 sjeler i Gaza. Den vesle landstripa har 4 kristne Gudshus, og ett av dem – St Porphyrius-kirken har vært i bruk i snart 1600 år. Jeg spør Abu Issa om hvordan det er å være kristen i Gaza, men han svarer med å si at jeg stiller spørsmålet på feil måte.- Jeg er palestiner først, så kristen. Jeg ønsker en demokratisk palestinsk stat, hvor troen er et personlig forhold mellom meg og min Gud. Derfor drømmer jeg om ett fritt Palestina for muslimer, kristne og jøder. Ett Palestina som omfatter dagens Israel, den okkuperte Vestbredden og Gaza, forteller Abu Issa. Foran meg står altså en palestinsk nasjonalist, som samtidig er en Jesuselskende frikirkemann. Det stemmer liksom ikke med forestillingen min om frikirkefolk som svorne Israelsvenner. Men ingen skal fortelle meg at troen til denne palestineren er mindre verdt enn gudslivet til Israelsvenner på Nordvestlandet. Til det er den inderlige bønnen og lovsangen altfor lik.
Dag 17
Dag 17
Ibrahim (15) viser meg medisinskapet han lager i treverk ved en yrkesskole i Gaza. Så tar han frem kladdeboka og ber meg se på tegningene av medisinskapet: Dette er proffe saker: Sylskarpe vinkler, rette streker, og matematiske utregninger ned til minste detalj. Men for ett år siden kunne Ibrahim hverken regne eller sette sammen et medisinskap. Det eneste han fiksa på skolen var tegning. Ibrahim var en drop-out, og da faren mista jobben, så slutta han på skolen. Begrunnelsen var at pappa'n mangla penger til å betale skolebussen, men den egentlige årsaken var at Ibrahim ikke orka å være en skoletaper lenger. Vegen til narkolangerne virka stadig kortere for Ibrahim. 200 000 ungdommer ruser seg på det narkotiske stoffet Tramadol i Gaza, - mye på grunn av høy arbeidsledighet og den håpløse isolasjonen. Redningen for Ibrahim ble gratis treårig yrkesskole, - et tilbud i regi av Kirkerådet for Midt-Østen. Hvert år får 200-250 skoletapere en slik yrkesutdannelse i Gaza. Guttene tar seg av snekring, elektronikk og bilmekanikk, mens jentene går sekretærlinje eller blir syersker. På denne måten har over 10 000 mennesker fått en yrkesfaglig utdannelse i kirkelig regi på den innestengte landstripa. Flere tusen arbeidsplasser innen småindustri er blitt skapt. – Slik ønsker vi å styrke det sivile samfunnet. Utdannelse= jobb, sier tidligere generalsekretær Constantine Dabbagh i Near East Council of Churches. Men vet Ibrahim hvem som driver yrkesskolen hans? Han svarer at det er en kirke. Akkurat det opptar ham egentlig lik null, Det som opptar 15-åringe Ibrahim er at han har fått drømmene sine tilbake. Når han er ferdig utdannet ønsker han å starte for seg selv, tjene bra med penger og stifte sin egen familie. Håpet og drømmene er de samme i Gaza som overalt ellers i verden. En brutal virkelighet med handelsblokade, skyhøy arbeidsledighet og stengte grenser gjør imidlertid at unge drømmer lett blir knust. Men i to skoleår til, kan Ibrahim drømme så mye han vil.
Dag 18
Dag 18
"Freedom is just another world for nothing left to to loose", synger Janis Joplin. Når jeg er i Gaza må jeg hver dag til havet for å se på bølgene som slår inn mot de lyse sandstrendene. Jeg lukker øynene, hører motordur fra båtene, barn som leker og kjenner den milde havbrisen streife det solbrune ansiktet mitt. Havet får meg til å drømme, havet gjør meg rolig, det tømmer tankene og kroppen min for stress. Det trengs. Den snikende dødsangsten romsterer i kroppen min når inntrykkene i Gaza blir for sterke. Jeg har begynt å riste opp og ned på høyrefoten, jeg kjederøyker og reagerer på skarpe lyder. Palestinske menn ler av meg og forteller meg at jeg reagerer helt normalt. En kveld hørte jeg droner i lufta. Trodde jeg. Det var en rolig, jevn, summende lyd. Det viste seg å være vifta som stod på for fullt inne på soverommet. Jeg måtte le. Men dette er ingen spøk. For meg handler Gaza om den lille jenta som pisser på seg når hun hører F 16 fly i lufta - det forbinder hun med død. Det handler om nedslåtte blikk hos menn og kvinner som er uten jobb og inntekt pga. handelsblokade og stengte grenser. Og Gaza handler om familiefaren som er livredd for hvordan han skal beskytte barna og kona når neste angrep kommer. Han har ingen bomberom eller sikre FN-soner å sende familien sin til, - på lik linje med andre palestinere. Er jeg i Gaza når det smeller kan jeg reise på dagen på grunn av et rødt pass, mens 1,8 millioner barn, kvinner, og menn må bli igjen fordi alle rømningsveger ut av den isolerte landstripa er stengt. Å stenge sivilbefolkningen inne i krig er i strid med internasjonal rett, i alle fall i følge FN. "Freedom is just another world for nothing left to to loose", synger Janis Joplin. Jeg er ikke lenger så sikker på det. God 17. Mai.
Dag 19
Dag 19
Jeg har ofte lurt på hvordan familier uten fast inntekt klarer seg i Gaza. Hvem betaler for maten, nye klær og skolesaker når mannen i huset mister jobben? En familiefar gir meg svaret. Da en av brødrene hans ble arbeidsledig gikk 9 søsken sammen om å betale en månedlig pengesum som tilsvarte mannens arbeidsinntekt. En enke med 5 mindreårige barn mottar pengestøtte fra en nabo. Mange palestinske familier har også en hjelpende slektning i utlandet, akkurat slik vi nordmenn hadde en "rik onkel" i Amerika for 2-3 generasjoner siden. Dessuten bidrar FN, vestlige NGO's og islamske hjelpeorganisasjoner med matvarer og utdanning til de fattigste, når annen hjelp ikke strekker til. Men friske arbeidsføre menn jeg snakker med synes det er nedverdigende å motta "trygd". Det er ære og selvrespekt knyttet til lønnet arbeid, men hva hjelper det når den offisielle jobbledigheten er oppe i over 40 prosent. Når grensene er stengt forsvinner også tusenvis av arbeidsplasser. Israels handelsblokade av Gaza er nå den lengste i moderne verdenshistorie. - In the Gaza Strip, home to 1.8 million people of whom over one million are refugees, the blockade imposed by Israel is by now, longer than the historic blockades of the last century: Leningrad, Berlin, Sarajevo". Det sa Filipo Grandi, FNs tidligere generalkommisær i flyktningespørsmål, i februar. Også Egypt har låst igjen porten til Gaza etter at militærregimet tok over i fjor. Folk her føler seg innesperret - uten framtidsmuligheter. Det får meg til å tenke på historien om sunnmøringen som umiddelbart etablerte en møbelfabrikk da han ble plassert på en øde øy. Joda, men sunnmøringen var faktisk avhengig av å kunne eksportere varene sine for å overleve...
Dag 20
Dag 20
Den batteridrevne lampa sender lysstråler over tekoppene og kakefatet foran meg. Vi som sitter rundt bordet ser så vidt konturene av hverandre i kveldsmørket. Jeg hører sukkene, men ser ikke ansiktsuttrykket til den snille bestemora som har servert meg hjemmebakt kake. Strømmen er åtte timer på, og åtte timer av her i Gaza. Bråkjekt tenker jeg at vi nordmenn måtte klare oss uten strøm til langt inn på 1900-tallet. Men hvordan hadde jeg reagert i dag hvis strømmen plutselig ble kutta åtte timer i strekk? Barn kan ikke gjøre lekser i kveldsmørket, matlaginga og klesvask må skje mens elektrisiteten er på. Uten strøm fungerer ikke Pc'en, og vil du dusje er vannet kaldt. Sommerstid blir det glohett innendørs når det mangler strøm til å drive air-condition-anlegget. Vinterstid blir det rått og kaldt i murhus uten oppvarming. Noen rikfolk og middelklassefolk i fast jobb har sin egen generator som settes i gang når strømtilførselen stopper, men de aller fleste hverdagsmennesker med trang økonomi må klare seg uten. Den daglige strømstansen er et resultat av konflikten mellom Israel og palestinske myndigheter. Elektrisitetsbehovet i Gaza er 350 Megawatt. I dag dekkes kun 200 Megawatt. Den bitre konflikten gjør at palestinske myndigheter ikke vil inngå en bussinessavtale med Israel om å dekke det resterende behovet. Igjen er det sivilbefolkningen som lider. – Det er vanskelig, sukker den kristne kvinnen jeg besøker. Hun rammes på lik linje med muslimske naboer. I kveldsmørket ringer jeg taxisjåføren og ber han kjøre meg hjem til den opplyste leiligheta mi.
Dag 21
Dag 21
Det lukter urin fra de skitne, fillete teppene som barna sover i på nattestid. Hele taket er dekket av mørkt sot. Insekter kryper over en sliten kommode, over to hvite plastikkstoler og skitne tallerkener. De to kameratene mine fra Gaza blir svimmel av den stramme lukten. Under slike forhold bor Nehaal, - en ni år gammel jente, som jeg hilste på første gang i fjor. Hun mobbes på skolen og av ungene i gata. I tillegg vanskjøttes hun og søskna av en far som har fjorten barn med to koner. Når jeg ser faren i øynene slår han blikket ned. Han tar meg i hånda. Det er et veikt, slapt håndtrykk. Møtet med faren får meg til å tenke på barnemishandling. Barna hans må samle og selge plastikk for å skaffe penger til mat. Jeg spør om å få snakke med Nehaal. I den store ungeflokken gjemmer hun seg aller bakerst, først når moren roper på henne kommer hun fram for å hilse på. Forsiktig gir hun meg hånda. Hun kjenner meg igjen. Selv om Nehaal smiler litt mer enn i fjor er det alvorlige, mørke draget raskt tilbake over ansiktet hennes. Hun er traumatisert. Ikke av krig, men av omsorgssvikt og vold. De to familiefedrene som har tatt meg med hit, er sjokkert. De har sett mye død i Gaza, men ikke noe slikt. Derfor bestemmer de seg for å følge opp Nehaal og søskna hennes. Barna skal få madrasser å ligge på, dyner og puter til å sove i, nye sko, og nytt undertøy. En kokeplate skal få en slutt på matlaging under åpen ild. Og en batteridrevet lampe vil lyse opp lekselesinga for barna i mørke kveldstimer. Samtidig vil voksenpersoner fra lokalsamfunnet holde et tett øye med hvordan det går med Nehaal fremover, hjemme og på skolen. Kanskje det kan styrke selvbildet hennes litt.
Dag 22
Dag 22
Jeg har leid en mann på åpen gate for første gang i mitt liv i dag. Det var uvant, ja, endatil litt flaut, hva tenker forbipasserende om meg nå, liksom? Men her i Gaza er det å leie hverandre et tegn på vennskap mellom menn. Dessuten blir jeg kysset av staute mannfolk. Tre kyss på høyre og venstre kinn. Et tegn på at jeg er gjestfritt velkommen. Nå har jeg begynt å kysse tilbake.
Dag 23
Dag 23
Til tross for magre tider klarer mange blomsterbutikker seg rimelig bra i Gaza. For er det noe folk her kan, så er det å gå i bryllup. Og til fest hører blomster, som denne oppsatsen. Blomster frisker opp i en bråkete, støvete storby. Og gir en fargerik start på ekteskapet til unge brudepar som holder sammen til døden skiller dem ad.
Dag 24
Dag 24
I dag ble jeg minnet på hvorfor nettopp Gaza inspirerte meg til å lage en radioserie om godhet. Når jeg våkna i dag, og kom oppkava ned i resepsjonen, spurte husvertinna meg om jeg hadde spist frokost? Et litt unnvikende svar fra min side fikk henne til å marsjere inn på kjøkkenet, og returnere med en Falafel (vegetarburger) og kaffi. En time senere – på kontoret i det lokale Kirkerådet i Gaza, ble jeg jeg ikke en gang spurt om jeg ville ha mat. Den muslimske husholdersken kom sporenstreks med både sandwich og kaffi. For Gaza-mødre, som norske mødre, er mat et tegn på moderlig medfølelse. Jeg må vedgå at gjestfriheten jeg møter i Gaza forundrer meg. Første gang jeg kom hit - i 2009 - trodde jeg at folk ville anklage meg fordi jeg er en hvit mann fra Vesten, - som er alliert med Israel. Som gjest har jeg enda til gode å bli anklaget for noesomhelst. Det har fått meg til å tenke på et paradoks. I ett av verdens tryggeste land - Norge – er vi ofte skeptiske eller mistenkelige hvis fremmede tar kontakt. Også på høylys dag. Mens i Gaza – et voldsherja område - blir fremmede møtt med åpenhet og gjestfrihet.
Dag 25
Dag 25
Gaza har gått meg i blodet. Den støvete storbyen, bilhornene som tuter ustanselig, bønneropene fra moskeene, luktene, smakene, smilene: "Welcome to Gaza". Her i Palestina skjer det meste på impuls, planlegging er unntaket, men alt ordner seg. Det er kort veg til de fleste, vi skal jo ingen steder, - vi er alle isolert på ei lita landstripe. En høy betongmur mot Israel og Egypt stenger folk inne på 42 kilometer, og ute i Middelhavet venter israelske militærfartøy 3 nautiske mil fra land. En menneskerettighet som kalles bevegelsesfrihet gjelder ikke Gaza. I ethvert selskap, på hver kafe, diskuteres konflikten så høylytt at jeg iblant får lyst til å roe nervene med sprit. Alkoholforbudet i Gaza gjør at jeg må klare meg med en helsunn "jordbærcocktail". Men heldigvis: Plutselig skifter stemningen rundt bordet til lun humor, vill latter, fotballdiskusjoner om Barcelona og Real Madrid og heftig dameprat. For i den arabiske kulturen fester menn for seg og kvinner for seg. Dette spennet i det palestinske dagliglivet - mellom oppgitthet, håp, galskap og verdighet gjør meg ydmyk. En familiefar forteller meg om frykten – den konstante frykten for å bli drept i et rakettangrep eller skutt som et tilfeldig offer på gata. Og han lever med angsten for at barna skal bli drept eller psykisk skadd av krigshandlinger. At livet hans raser sammen med et skudd. Skal du overleve i Gaza må du være forberedt på hva som helst, når som helst. I blant har jeg følt på denne dødsangsten, men stort sett "kikker" jeg inn i hverdagslivene til palestinere som har de samme drømmene som meg: Et trygt liv, et godt ekteskap, en sikker jobb, sunne barn, og drømmen om en chartertur til Tenerife hvis de har råd. En snart 70-årig bitter konflikt med Israel setter en stopper for disse drømmene. Det skaper frykt, men også menneskelig varme, lun humor og nasjonalt samhold. Folk jeg møter sier at skal du overleve i Gaza, så må du bevare verdigheten din. Alternativet er så mye verre: Bitterheten og hatet som spiser deg opp innenfra. Det gjelder å leve nå, for i morgen kan du være død. "Welcome to Gaza".
Dag 26
Dag 26
Smil, latter og gode priser hos pengevekslerne i Gaza, Palestina.
Dag 27
Dag 27
En jente tegner krig i byen Beit Lahyyia nord på Gaza-stripa i Palestina. Moren og andre kvinner forteller en historie jeg har hørt før. Om krigsskadde barn med konsentrasjonsvansker på skolen, gutter og jenter som har blitt sengevetere nattestid, og barn som alltid vil følge med mamma og pappa når foreldrene skal ut et ærend. Barna er redde for at de voksne skal bli drept når de er borte fra hjemmet. Ikke alle barn i Gaza har det sånn, men mange av dem som har vært vitne til død. Samtidig fortsetter de samme barna å leke. Jeg ser dem leke i gatene og på aktivitetssentre etter skoletid. Det blodige alvoret får ikke hele makten over et barnesinn. Av en eller annen grunn tenker jeg på bibelordet: "Det du har gjort mot en av mine minste - det har du gjort mot meg".
Dag 28
Dag 28
To smilende unge karer i Gazas gamleby vil selge meg bunter med mintblader som jeg kan ha i teen. Det slår meg at stadig flere barn og unge er blitt gateselgere i Gaza de siste årene. De selger tyggis, røyk eller mintblader som en heldagsjobb eller etter skoletid. Vi i Vesten kaller dette for barnearbeid, men hva ville du ha gjort hvis mor og far hadde mistet jobb og inntekt på grunn av en internasjonal handelsblokade? Jeg treffer også langt flere foreldreløse gategutter nå enn for 3-4 år siden. De dukker opp fra ingensteds når jeg skal handle i en butikk eller på en restaurant. De er pågående, iblant aggressive og fotfølger meg mens de inntrengende hvisker "Money, money", "Give me one dollar, one dollar." For dem er jeg en bank, og når jeg ikke vil betale får jeg passet mitt påskrevet: "Fuck you!". Og der har gategutta faktisk et poeng: Hvite, vestlige rikmenn som meg har sjelden brakt med seg noe godt til dette hjørnet av verden.
Dag 29
Dag 29
Når jeg spør folk i Gaza om hvem som er den beste bakeren i by'n så er svaret: "Den kristne bakeren!" Gazas kristne er også gullsmeder, bensinstasjonseiere, leger, advokater, journalister, lærere og universitetsfolk. Mange tilhører middelklassen eller er rike landeiere. Da den kristne bakeren i Gaza skulle gifte bort sønnen sin den 25 april, så var Hamas-statsminister Ismail Haniyeh en av hedersgjestene i bryllupsfesten. En nettsak fra Associated Press bekrefter at lederen for Gazas islamistregjering hedret en kristen brud og brudgom ved å følge bryllupsgjestene til plassene sine rundt bordene. Vennskap og godt naboskap er vanlig mellom kristne og muslimer, selv om ingen fra de to religionene gifter seg med hverandre. Kristne ledere forteller meg om et godt forhold til muslimske kolleger. De har samme språk, samme matvaner, samme væremåte og felles historie. Det betyr ikke at alt er problemfritt. Gaza-samfunnet er blitt stadig mer islamisert etter at Hamas tok over makta etter et demokratisk valg i 2007. De fleste muslimske kvinner bærer nå hijab eller niqab og mørke, fotside frakker, som hindrer ethvert erotisk blikk fra oss menn. Og jo flere palestinere som synker ned i elendig fattigdom pga. en internasjonal blokade, jo flere vender seg mot strenge islamistgrupper som frister med pengegaver og matvarehjelp betalt av saudiske oljesjeiker. Disse såkalte salafistene har Hamas-styret som en av sine verste fiender. Midt i denne islamiseringsbølgen er det som om kristne kvinner og en del muslimske medsøstre ikke følger med i timen. De lar det mørke vakre håret folde seg ut over skuldrene og bærer sine tettsittende jeans med verdighet. Kristne kvinner i Gaza har vanligvis også et sølvkors som smykke i halsgropa. "So what?" tenker kanskje du, men hvor mange troende kvinner og menn bærer et synlig kors i frie Norge? - Jeg får iblant tilrop på gata om hvorfor jeg ikke har på meg hijab, men jeg bryr meg ikke. Slike ubehageligheter er for småtteri å regne mot Israels krigføring og blokaden av Gaza. Når bomber og raketter sprer død er vi ett palestinsk folk som lider samme skjebne, enten vi tror på Jesus eller Allah, sier en ung kristen kvinne jeg møter. Hun handler ferskt brød hos en muslimsk baker. Mens de aller fleste kundene hos den kristne bakeren i Gaza, ja, de er muslimer.
Dag 30
Dag 30
Kirke og moske er nærmeste naboer i Gazas gamleby. Du ser St. Porphyrius-kirken til venstre og Kateb Walayat-moskeen til høyre. Begge gudshusene er i aktiv bruk, - samtidig.
En ny rapport viser at det nå er 1313 fastboende kristne i Gaza, Palestina. Den samlede befolkningen er på 1,8 millioner mennesker. De fleste kristne er gresk-ortodokse. 150 personer er medlemmer av den katolske kirken, mens femten personer tilhører baptistmenigheten. Arbeidsledigheten blant kristne i Gaza er på 40 prosent - dvs. for yrkesaktive menn og kvinner i alderen 20-50 år. Det er fem kristne grunnskoler i Gaza. Flesteparten av elevene er muslimer. Det kristne sykehuset: Al Ahli Arab Hospital har behandlet ca 30 000 pasienter årlig. Dessuten har Gaza KFUM og Kirkerådet for Midt-Østen et stort arbeid på den vesle landstripa. Palestinske kristne i Gaza ser på seg selv som representanter for urkirken. De kan føre slektsrøttene sine tilbake til Jesu tid.
Dag 31
Dag 31
Det er siste kveld i Gaza. – See you soon, sier vi til hverandre for å døyve vemodet ved å ta farvel. Bak de varme ordene og smilene vet vi at det kan være siste gang vi sees. Konfliktfylte Gaza er et uforutsigbart reisemål. Vanskeligst var det å ta farvel med drosjesjåfør Abu Muhammed. Jeg ventet til siste taxitur med å fortelle at jeg snart reiser hjem til Norge. Ansiktsuttrykket hans skiftet fra smil og glede til skuffelse i løpet av fem ord: "I am going home tommorow". Jeg skulle sagt ifra før. Over natten mister Abu Muhammed gode drosjeinntekter fra "Mr Sjetil". I forrige uke forsvant en viktig bedriftskunde som trekker seg ut av Gaza pga. handelsblokaden. Nå må Abu Muhammed overleve på lokale kunder, som teller på sheklene (lokal valuta) om de skal kjøre taxi i desperate nedgangstider. FN kaller situasjonen i Gaza for en humanitær krise. Den israelske blokaden er nå den lengste i moderne historie. Hverken beleiringen av Leningrad, Berlin eller Sarajevo varte så lenge. Derfor lurer jeg iblant på om jeg har en skrue løs som trives så godt i Gaza. Er jeg en krigsjunkie som får "kick" av å fortelle om lidelse og død? Nyter jeg spenningen ved å være i en konfliktsone hvor alt kan skje? Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg fryser i varmen når jeg tenker på Ibrahim (9) som ble skutt i hodet og drept av en israelsk soldat 4. januar 2009, mens faren bar sønnen i armene mot soldaten, og ropte på hjelp. Jeg har møtt pappaen Kamal Awajja og de gjenlevende barna hans. I følge Palestinian Center for Human Rights er drapet på Ibrahim et brudd på Geneve-konvensjonen, en overenskomst om beskyttelse av krigsofre. Jeg hjemsøkes også av møtet med en kvinne uten høyrefot. Hun ble skutt av en fjernstyrt drone, mens hun sprang ut på verandaen for å hjelpe sønnen som ble drept i det samme angrepet. Sønnen var journalist,- akkurat som meg. Så mye død, så mye lidelse, så mye håpløshet.
"-Where are you Kjetil? I am worried for you!" Ungdomsarbeideren Issa Saba roper til meg gjennom mobiltelefonen og river meg ut av de mørke tankene. Jeg har avtalt å møte Issa på kontoret hans for å si farvel, men er femten minutter forsinket i kveldsmørket. Vel framme så snurrer Issa på den lange, blonde barten sin, før han gir meg avskjedsgaven: En stor boks med palestinske, søte småkaker. Dessuten et syltetøyglass med saftige, sorte oliven, som kona Mona har tørket og tilberedt. Ekteparet Saba vet at jeg elsker oliven, spesielt Monas'. Utenfor Issas kontor venter familiefaren Bassam som kjører meg til stranda. Bassam har hørt meg fortelle at jeg elsker den beroligende lyden av bølger som slår inn mot land, mens den røde sola går ned i Middelhavet. Barna hans leker, vi voksne prater, røyker, ler og ser utover havet hvor lanterner fra israelske militærfartøy skimtes i det fjerne. Samtidig som Bassam koser seg nå, vet jeg at han lever med en gnagende, konstant frykt for barnas sikkerhet. De har allerede gjennomlevd to kriger. På vegen hjem kjører han innom supermarkedet Metro for å kjøpe en kilo dadler til meg. Han har kjenner til historien om pappaen min, -sjømannen som elsket den saftige smaken av dadler. Det slår meg at avskjedsgavene jeg får i Gaza knyttes til historier jeg har fortalt fra mitt eget liv. Som journalist er jeg vant til å lytte og spørre, men her forteller jeg også mye om meg selv. Væremåten til menneskene her inspirerer meg til å dele livserfaringer med dem. Nå merker jeg at jeg savner Gaza allerede før jeg har reist. Jeg savner den intense pulsen, smilene, den rolige livsrytmen, hjelpsomheten. Nå skal jeg hjem til medieoppslag som forteller meg at: "Slik får du en perfekt kropp", "Slik får du heftigere sex", "Slik sparer du penger på skatten". Jeg tenker at det haster å elske, for i morgen kan det være for sent.