Nils-Øivind Haagensen

Møt meg, møt meg, møt meg

Cappelen 2006

Som alle Nils-Øivind Haagensens bøker handler den i stor grad om ham selv. Eller rettere sagt om en skriftlig utgave av noen sider ved forfatterjeget med samme navn.

En leser må jo ikke være så naiv at hun tror en bok på 260 små sider avspeiler et menneskeliv. Det dekker jo også bare en mikroskopisk del av hva man kunne skrive etter en måned på interrail.

Forførerisk om kjærlighetssorg

Og kanskje handler boka vel så mye om kjærlighet, om forholdet mellom en mann og en kvinne. Eller om mangelen på forhold. På en førførende enkel og direkte måte skildrer Haagensen i denne boka kjærlighetssorg, det vil si sorg over at jenta hans ikke lenger er hans jente.

Han sier ganske rett fram at han legger ut på turen for å forsøke å finne en slags lindring, en trøst, eller rett og slett bare tvinge seg selv til å tenke på noe annet etter et brudd. Boka er en lang innrømmelse av at han ikke klarer å tenke på noe annet.

En strøm av assosiasjoner

Nils-Øivind Haagensen ligger heller på hotellrommet og ser medbragte DVD-er som bekrefter hans sorgfulle sinnstilstand enn å forsøke å møte verden utenfor hotellet. I en strøm av assosiasjoner kommer filmer, musikk og bøker i veien for å møte verden. Men det er Nils-Øivinds assosiasjoner. Og slik inviteres leseren til å møte ham: Møt meg, møt meg, møt meg!

Derfor er dette bare i liten grad en reisebok. Reisen han innbyr til, er heller en fortsettelse av de foregående diktsamlingenes reise i Nils-Øivind Haagensens eget liv. Som likevel er et liv be-skrevet, det vil si om-skrevet eller litterarisert, gjort til litteratur.

Vil fortelle noe viktig

Det er gjort på en måte som jeg må innrømme at jeg blir fundamentalt over-talt av. Jeg tror på denne fascinerende, litt Buster Keaton-aktige figuren som leser, skriver og våken-drømmer seg gjennom land etter land.

Eller kanskje ikke "tror på", det er for sterkt, kanskje får jeg heller en slags tillit til at han viser meg noe viktig: En holdning til verden som jeg tror han ikke er alene om, til tross for all hans mer eller mindre velartikulerte, postulerte ensomhet.

Denne holdningen karakteriseres av en selvrefleksiv tilbakeholdenhet. Det er jo ikke slik at Nils-Øivind Haagensen er uvitende om at terrorbombene sprang i London noen uker før han besøkte byen. Han er ikke likegyldig. Men han innser sin begrensning.

Han skildrer likevel en uvanlig sensitiv manns liv, et liv som må gå videre selv om bombene springer, et liv som i stor grad dreier seg om å få ting til å vare framfor at de tar slutt. Enkelt nok. Og vakkert nok.

Savner anstrengelsen

Om jeg likevel skulle være litt kritisk, skulle jeg ønske at Nils-Øivind Haagensen anstrengte seg litt mer. De siste dagene har jeg lest boka parallelt med en av de helt store forbildene, både for denne boka og for en av bokas navngitte figurer, dikteren og forlagsmannen Geir Gulliksen.

Jeg tenker på den svenske lyrikeren Göran Sonnevi, som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for «Oceanen». Geir Gulliksen gjorde et utvalg fra hans tidligere forfatterskap i den fine gjendiktningen «Et ansikt» i 1995.

Göran Sonnevi bruker noen av de samme teknikkene som Nils-Øivind Haagensen: Det dagbok-aktige, blandingen av poesi og fortelling, bruken av navngitte venner og familie som gjenkjennelige figurer i diktningen.

Men hvis man sammenlikner Nils-Øivind Haagensen med Göran Sonnevi, virker nettopp anstrengelsen som den store forskjellen. Sonnevi siterer fra og kjemper med de store navnene i verdenslitteraturen, han tar opp de mest akutte, samtidige utfordringene i historie og politikk. Han kort sagt strekker seg til det ytterste - der jeg får en følelse av at Haagensen mer slapper av, drømmer seg bort eller finner på noe annet.

Jeg innrømmer at dette er en streng sammenlikning. Men Haagensen skriver så godt at han tåler å bli sammenliknet med det ypperste som skrives i samme sjanger på skandinaviske språk.

Boktilsynet, NRK P2, 22.februar 2006

Se også

Lenker