AMERIKANSK FORSTADSUTOPI: Tv-serien om de frustrerte fruene i Wisteria Lane tar for seg den absurde sannheten bak den tilsynelatende plettfrie forstadstilværelsen, i samme ånd som Hollywood-filmen The Stepford Wives gjorde det allerede i 1975.

Foto: Arte France

Utbyggingen av Oslos forsteder startet med sammenslåingen med Aker kommune i 1948. Da fikk man enorme områder å boltre seg på og titusener av boliger ble bygget de neste tiårene.

- Det var boligmangel, man ville skaffe folk tak over hodet og man bygget drabantbyer, forteller sivilarkitekt Jan Carlsen.

Hør Radiofront her

Utopien

Blokkene skøyt i været, det var en effektiv måte å skaffe mange folk tak over hodet. Arkitektene så for seg et harmonisk og driftig bomiljø da de tegnet drabantbyene, men kafeer og utemiljø forsvant på veien.

- Våre ideer ble fjernet av entreprenører og kommunen. Blokkene ble høyere og vi fikk et kjøpesentre i stedet for småbutikker, sier Carlsen. Han var med å tegne drabantbyen Romsås, og ble desillusjonert over å se hvordan tegnebrettets utopi ble fjernet av byggherrene. Frustrasjonen hans ble fanget opp av Dag Solstad, som i 1984 ga ut romanen ”Forsøket på å beskrive det ugjennomtrengelige”, der en arkitekt flytter til Romsås og møter et bomiljø der isolasjon og ensomhet råder.

KULTFAVORITT: Torgeir Schjerven og Lasse Tømte spilte Lasse og Geir i drabantbyfilmen fra 1976 med samme navn.

Filmskaperne roper varsko

Mens politikere i København og Paris møter opptøyene i drabantbyene med makt, razziaer og bøter, er filmskapere over hele verden opptatt av å skildre de komplekse årsakene til misnøyen og opprøret i drabantbyene:

- Det er en tydelig trend at filmskapere er opptatt av tilstanden i drabantbyen, fra favelaen i Brasil til förorten i Sverige, sier NRKs filmmedarbeider Anne Hoff.

- Selv om Wam og Vennerød skildret trøstesløsheten i drabantbyen i ”Lasse og Geir” i 1976, er det fremdeles forholdsvis uskyldig i norske drabantbyer. Da går det adskillig tøffere for seg andre steder i verden. De siste årene kommet en rekke filmer som nesten kan tolkes som en slags bekymringsmeldinger fra filmskaperne, først og fremst i forhold til hvordan det skal gå med alle de barn og ungdom som vokser opp under beinharde sosiale forhold og i boligstrøk hvor hver dag er en overlevelseskamp.

Mens den ”første bølgen” drabantbyfilmer, fra slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet - fra Stefan Jarl til Christiane F. - handlet mye om dop, så handler filmene i denne nye bølgen først og fremst om vold og årsakene til den. Og Hoff opplever at tendensen er ganske lik over hele verden:

LILJA 4-EVER: Lilja (spilt av Oksana Akinshina) er en 16 år gammel jente som bor med sin enslige mor et sted i det tidligere Sovjetunionen.

Foto: Filmweb

- Filmene tar opp de samme problemene: Arbeidsløshet, fattigdom, rusmisbruk, familieoppløsning, angst, aggresjon, håpløshet, vold og kriminalitet. Ofte blandes det med etniske konflikter og kjønnsrolleproblematikk. Ofte skildrer filmene gjengen som erstatningsfamilie i en verden med fraværende eller likegyldige voksne. Det er ofte de unge som er hovedpersonene. Vi ser deres ønske om å komme bort stå i konflikt med lojalitet til sitt miljø og sine mennesker.

Drabantbyfilmliste

Her er Anne Hoffs drabantbyfilmanbefalingsliste fra 2000-tallet:

”Lilja 4-ever” (2002) Svensk film om russisk drabantby, totalt blottet for fremtidsutsikter.

”City of God” (2002) og utallige etterfølgere. Skildrer favelaene i Brasil.

”Knallhardt” (2006) En 15-årig gutt flytter med sin enslige mor fra velstående strøk til Neukölln i Berlin. Skildret som et helvete av ungdomsvold og dop.

”1:1” (2006) fra den danske forstaden Avedøre utenfor København. En ung gutt blir slått ned og mistenksomheten og frykten brer seg.

”Regarde-moi” (2007) – fransk film fra banlieue. Regissør Audrey Estougo forteller om en dag fra to perspektiver: guttas og jentenes. Kjønnene er like adskilt i forstaden som svart og hvit.

”Si at du elsker meg” (2006) Svensk ungdomsfilm som handler om polariserte kjønnsroller, grenseoverskridelser og seksuelle overgrep.

Fraværende fedre og manglende rollemodeller er noe av svaret på forstadsungdommenes opprør, mener filmmusikkomponist Jean-Paul Wall.

"Drabantbybarn" (2007) Svensk barnefilm med positiv vinkling av barns samhold – på tvers av etniske skillelinjer – i en drabantby.

Fraværende pappaer – nærværende vampyrer

I skrekkromanen ”La den rette komme inn", lar svenske John Ajvide Lindqvist vampyrer innta en forstad til Stockholm. Åpningen av romanen skildrer Blackeberg som et sted uten historie og uten kirke. Der bor Oscar, som har en tøff hverdag. Hvordan kan det ha seg at det føles tryggere for en 12 år gammel gutt å ha en vampyr i sengen enn å gå på skolen?

Filmmusikkomponist Jean-Paul Wall er oppvokst i den svenske förorten og har jobbet med forstadsungdom på såkalte ”Musikhus” på 80-tallet. Han mener Lindqvists vampyrroman gir en riktig diagnose på de svenske forstedene, der hver 5. svenske bor. Fraværende fedre og manglende rollemodeller er noe av svaret på ungdommenes opprør, mener Wall. Hør eksklusivt intervju her:

Jean-Paul Wall om den svenske forstaden

Bare Egil hyller Bøler tennis og travspill i ukas Radiofront.

Foto: Ole Kaland

Bøler IF

Leilighetsdikter Bare Egil vil slå et slag for det rike organisasjonslivet i drabantbyen og byr på kampsang for Bøler IF. Her kan du se ham fremføre sin hyllest til Bøler tennis og travspill:

VIDEO: Bare Egil - Bøler IF

Radiofront i NRK P2, søndag kl. 12:03, reprise tirsdag 20:30. Og i nettradio i 3 uker etter sendedato.